📅 Hvor gammelt er båndet, filmen eller lysbildet mitt?

Kodak introduserte Super 8-lydfilm med magnetstripe i 1973. Har spolen din en synlig rustrød stripe langs den ene kanten, kan den ikke være tatt opp tidligere.

Super 8 kom i 1965 og dominerte hjemmefilm frem til midten av 1970-tallet, da video tok over. Stum Super 8 fantes fortsatt etter at lyd ble introdusert, men det meste stumme Super 8-materialet på familiers loft stammer fra dette første tiåret.

Standard 8 var det vanligste amatørformatet fra 1930-tallet, til Super 8 tok over etter 1965. Det meste av bevart Standard 8-film er tatt opp mellom 1940-tallet og tidlig på 1960-tallet: krigsbryllup, familieferier etter krigen og turer til stranden.

Pathés 9,5 mm-format toppet i mellomkrigstiden og kom seg aldri helt. Det meste bevarte 9,5 mm på familiers loft stammer fra 1930- til 1950-tallet. Er spolen din profesjonelt fremstilt kinoinnhold (tidlige Disney-kortfilmer, ukerevyer, feriefilmer), ligger kopiens dato som regel innenfor det opprinnelige utgivelsestiåret.

16 mm kom i 1923 som det første ikke-brannfarlige amatørformatet. Etter andre verdenskrig var det populært til skoler, kirker, bedrifts-AV og velstående familier. Det meste bevarte forbruker-16 mm stammer fra 1940- til 1960-tallet; deretter ble det nesten utelukkende et profesjonelt format og undervisningsformat.

Kringkastings- og undervisnings-16 mm toppet fra 1950-tallet til 1980-tallet, før video tok over. Har spolen din tv-stasjonsmerking, står opptaksåret som regel trykt på esken eller startstykket.

Tidlige VHS-logoer brukte en tyngre, mer klumpete skrifttype. Dolby-støyreduksjon var sjelden på forbruker-VHS før 1985, så fraværet av en Dolby-logo peker også mot den tidlige perioden.

VHS HiFi-stereo kom i 1984. "Dolby"-merket dukket for alvor opp på forbruker-VHS fra 1985 og fremover. Har båndet ditt en av dem, er det nesten helt sikkert fra etter 1984.

Produsentene lanserte premium-båndserier midt på 1980-tallet for å skille seg ut fra billige blanke bånd. Jo finere merkingen er (Master, Pro, Vision), desto senere er båndet; betegnelsene toppet mellom 1990 og 1998.

E-seriens lengdekoder er PAL (Europa og Australia). De dukket opp fra slutten av 1970-tallet. E-240 og E-300 (4- og 5-timersbånd) var mindre vanlige før midten av 1980-tallet, så de peker ofte mot den senere delen av vinduet.

Ferdiginnspilte VHS-utleietitler dukket først opp i 1978. Copyright-året og "© Disney"/"© Warner"-året på emballasjen treffer som regel utgivelsen innenfor et år.

Blanke VHS-bånd tatt opp hjemme stammer nesten alltid fra hjemmeopptakets gullalder, omtrent 1985-2000. Håndskriften på etiketten avslører noen ganger tiåret bedre enn selve båndet: kulepenn på kremfarget papir føles 1980-talls; tykk tusj på hvitt føles 1990-talls.

"Type"-betegnelsen ble innført i 1979 som en del av IEC-standardiseringen av kassetter. Bånd fra før har ofte verken Type-merking eller Dolby-logo (forbruker-Dolby B kom i 1968, men brukte årevis på å bli standard).

Type I + Dolby B var mainstream-kombinasjonen fra slutten av 1970-tallet til midten av 1980-tallet. Er Dolby B den eneste Dolby-varianten på skallet, er du sannsynligvis i dette vinduet.

CrO₂-krombånd fantes fra 1970, men "Type II"-betegnelsen ble først standardisert i 1979. De fleste Type II-bånd på loft i dag er hjemmelagde miksebånd fra 1980-1995.

Metallbånd kom i 1979 og var alltid det dyreste trinnet, dyrt å produsere og mest kjøpt av hi-fi-entusiaster. Har du Type IV-bånd, har du en musikkentusiast i familien.

Dolby S-støyreduksjon kom i 1989 som en forbrukerutgave av Dolby SR. Den fantes bare på dyrere forbrukerspillere og bånd, så tilstedeværelsen både daterer båndet og antyder et entusiastkjøp.

Lengdekoder fantes fra lanseringen i 1963. C-120 (lengre spilletid) brukte tynnere bånd og var mindre vanlig før 1980 på grunn av driftsproblemer. Så spesielt C-120 peker mot etter 1980.

Kodak brukte kartongrammer som standard forbrukerramme fra Kodachromes lansering i 1936/1939, frem til overgangen til plast i 1976. Kartongrammer klumper seg kraftig på 1950- og 1960-tallet, amatørlysbildefotograferingens storhetstid.

Kodak byttet forbrukerrammer til plast i 1976. Selve Kodachrome utgikk i 2009, og det siste K-14-laboratoriet stengte i 2010. Plastinnrammet Kodachrome ligger i dette vinduet.

Kodak trykte fremkallingsmåned og -år på forbrukerlysbilderammer fra 1940-tallet og fremover. Formatet varierer (f.eks. "JUN 67" eller "08 76"), men er stort sett alltid fremkallingsdatoen. Bildet er tatt dager eller uker før den datoen.

Ektachrome var Kodaks fargelysbildefilm som kunne fremkalles hjemme. Den ble dominerende for amatørlysbildefotografering på 1970- og 80-tallet, etter hvert som Kodachrome-fremkalling ble vanskeligere å finne.

Monokrom lysbildefilm var det dominerende lysbildeformatet fra 1930-tallet, inntil Kodachrome og Ektachrome tok over etter krigen. Sort-hvite amatørlysbilder på loft er som regel fra før 1965.

Kodaks 110-lommekameraformat kom i 1972 og var enormt populært gjennom 1980-tallet. Lysbildelignende transparenter i 110-størrelse er nesten alltid fra dette vinduet.

L-seriens lengdekoder er standard forbruker-Betamax. Sony stoppet produksjonen av Betamax-spillere til Europa i 1989, og det meste av forbrukeraktiviteten sluttet der. Bånd i denne serien er nesten alltid fra 1975-1989.

Førstegenerasjonslogoen ble brukt gjennom formatets forbrukerstorhetstid. Midt på 1980-tallet moderniserte Sony den visuelle identiteten som svar på VHS' dominans.

ED (Extended Definition) Betamax kom i 1988 som Sonys oppgradering til prosumer-markedet. ED Beta-bånd er alltid fra 1988 eller senere.

Betacam er det profesjonelle kringkastingsformatet avledet fra Betamax. Har du Betacam-bånd, har trolig noen i familien jobbet med tv, nyheter eller bedrifts-AV. Den nøyaktige perioden avhenger av spilleren; Betacam SP kom i 1986 og var kringkastingsstandarden langt inn i 2000-tallet.